Ståhjulingens historie

Ståhjuling er et samlingsnavn introdusert av Språkrådet for selvbalanserede batteridrevne transportmidler med to hjul. Ordet Segway som ofte brukes for slike kjøretøy er et varemerke, og kan derfor ikke brukes av andre produsenter av lignende kjøretøy. Da Roblife Group introduserte lignende kjøretøy brukte man navnet ståhjuling.

Beskrivelse: de to hjulene er plassert parallelt og føreren står på en plattform mellom dem. Når føreren lener seg framover beveger kjøretøyet seg framover. Når føreren lener seg bakover, bremser det eller rygger, ut fra om det har hastighet framover eller ikke.

En felles funksjon for ståhjulinger, foruten selvbalansering, er regenerativ bremsing, det vil si at batteriet lades ved bremsing, noe som er en begrensende faktor når det kommer til førerens vekt. Dette er for tiden maks 120 kg. Begrensningen kommer av at ståhjulingen skal kunne panikkbremses fra maksfart til stillestående fort nok.

Segway ble konstruert av den amerikanske konstruktøren Dean Kamen som også har stått for rullestolen Ibot som har delvis samme egenskaper.

Mens man kan kjøre ståhjulinger lovlig i mange land, har kjøretøyet - på grunn av veitrafikklovgivningen - vært ulovlig å benytte på såvel privat som offentlig vei i Norge. Grunnene til dette er blant annet topphastigheten på 20 kilometer i timen, noe som fører til at kjøretøyet er å regne for moped. Unntakene har vært guidede publikumsturer i Bodø, og ved tillatt bruk av ansatte i Kongeparken. Etter Stortingsvalget i 2013 ble det uttalt at den nye borgerlige regjeringen likevel kommer til å godkjenne bruken av ståhjuling på norske veier.